I was regretting the past
and fearing the future.
Suddenly, my Lord was speaking.
"My name is I Am."
He paused. I waited. He continued.
"When you live in the past,
with its mistakes and regrets,
it is hard. I am not there.
My name is not "I was."
When you live in the future,
with its problems and fears,
it is hard. I am not there.
My name is not "I will be."
When you live in this moment
it is not hard. I am here.
My name is "I AM."
By Helen Mallicoat
Et spørsmål vi ofte spør oss selv nå i juletiden er hva julen egentlig handler om. Vi har mange forestillinger om hvordan julen og juletiden skal være. Familie, god mat, gaver, julestemning, levende lys og snø. Dette er forestillinger mange har om en god jul. Som kristne svarer vi ofte at julen handler om at Jesus ble født, og det er helt riktig, men jeg har lyst å vende litt på spørsmålet og heller spørre: Hvem handler egentlig julen om?
For mange er førjulstiden svært travel. Det er den i alle fall for meg. Det er alltid så mange ting som skulle vert gjort og mange av dem blir ikke gjort i det hele tatt. Jeg finner ofte meg selv i å stresse alt for masse med alt mulig, og når jeg ikke får gjort noe fornuftig tenker jeg på alt jeg egentlig burde brukt tiden min til. Resultatet blir at jeg får gjort veldig lite, fordi jeg blir så sliten av alt stresset at jeg blir sittende framfor pc’en eller andre steder å tenke på alt jeg ikke får gjort, og at jeg virkelig burde utnyttet fritiden min bedre. Noe jeg merker er at det blir vanskelig å virkelig slappe av, og jo mer sliten jeg blir jo mindre blir gjort og mindre årker jeg å være med på. Det er lite som gjør meg mer rastløs enn nettopp dette. Jeg kommer til et punkt der jeg merker at noe er galt. Jeg ønsker ikke å leve livet mitt på denne måten. Jeg nekter å bruke (jule)tiden min på å hele tiden plage meg selv med alt jege ikke har fått gjort. Jeg innser igjen og igjen at jeg har helt feil fokus, helt feil prioritering, i forhold til hvordan jeg ønsker livet skal være.
For å trekke fram juletiden som et klassisk eksempel, så har jeg som sagt veldig lett for å stresse masse med alt som skal gjøres i førjulstiden. For ikke å snakke om alt annet som skjer og som man vil være med på. Jeg vet hvordan jeg vil julen skal være samtidig som jeg vet at den egentlig handler om at Gud ble mennekse for at han igjen kunne ha felleskap med oss. Jeg kan ofte gå med den instillingen at jeg er overbevist om at det er Gud alt handler om, at det er han som har førsteplassen i livet mitt. Desverre er dette veldig lett å mene teoretisk uten at det har noen praktisk innvirkning. Som sagt kan jeg innbille meg selv at alt er topp, men samtidig kjenne at det er noe som ikke stemmer, noe er galt. Hvor lett er det ikke å si at Gud har førsteplass, så lenge han er på førsteplass på våre premisser.
Det jeg i alle fall merker er at jeg har det fint med Gud og jeg vet at han er med meg i alt jeg gjør, men så lenge det er mine forestillinger om hvordan julen skal være jeg lever utifra, er Gud bare med som passasjer i livet mitt mens han venter på at jeg skal spørre han hva julen egentlig handler om, hvem julen egentlig handler om og hvem livet egentlig handler om. Det er så lett å definere Gud utfra hvordan vi tenker alt skal være. Men alt jeg erfarer er at jeg ofte bare kaver etter tomhet. Jeg lengter etter en innbilt julestemning og prøver selv å lage julen og leve livet utifra min oppfatning av Gud’s vilje.
Jeg innser plutselig hva jeg egentlig driver med. Jeg avslører mine egne løgner. Øynene mine er ikke festet på Jesus i det kristenlivet jeg prøver å leve. Det er ikke Jesus, men tradisjonene rundt Jesus som julen handler om. Jeg synker. Herre, redd meg!
Hvor herlig det kan være å stoppe opp litt, og spørre Gud hva han tenker. Å legge vekk alt man er så opptatt av for å bruke litt tid med han som julen egentlig handler om. At det ikke bare blir jeg som stresser i vei med å jobbe for Gud og gjøre det jeg tror han vil at jeg skal gjøre, men at jeg kan søke han, roe ned og kjenne at jeg virkelig er Guds barn, dyrebar og elsket. At min første prioritet kan være å leve i felleskap med Gud, som hans sønn, og ut fra dette felleskapet leve livet ut ifra hans vilje for meg. At juletiden virkelig kan handle om Gud, ikke om tradisjonene rundt, ikke i alt det stresset og kavet jeg har så lett for å lage. Juletradisjonene kan godt være der, men det er ikke de julen egentlig handler om. Jeg mener ikke det er galt å få gjort masse nyttig i julen, så lenge det ikke blir det viktigste. Det er kjempebra å ha planer og mål i livet, så lenge disse ikke går over å prioritere felleskapet med Gud. Jeg ber om at dettte ikke bare må bli i det teoretiske, men at det kan gjenspeile seg i livet jeg lever. Så julen ikke bare skal handle om mine forventninger, men at jeg kan nyte hvert øyeblikk idet Jesus er hvem alt handler om. Det krever at jeg tar et valg, at jeg velger å prioritere han, selv om jeg kan føle at det er hundre andre ting jeg kanskje burde gjort. Kanskje du kjenner deg igjen? I så er det virkelig verdt det å slippe litt løs på styringen.
Gjennom å nekte å tilgi får du makt over de som har såret deg, som du da kan staffe eller manipulere til å “gjøre det godt igjen”.
Ved å ikke tilgi vil du selv bli fanget i båndene av din utilgivelse. Du blir bitter, sur, lei, hateful og deprimert og vil ikke kunne bryte ut av dette før du velger å tilgi. Bare du har nøklene til dine egne lenker. Men du er nødt til selv å løse deg selv, ved å forløse dem som har såret deg. Det er ikke noe de fortjener, men en gratis gave du gir dem. Du binder ikke dem, men deg selv, når du nekter å tilgi.
Har du tenkt på hva man egentlig ber i fadervår? Forlat oss vår synd, som vi også forlater våre syndere. Jesus sa faktisk at om ikke tilgir våre syndere, skal heller ikke Gud tilgi oss våre synder. Interessant lesing er Matteus 18:21-35. Jeg har også taler om emnet, så det er bare å spørre ;)
